De fleste sveiseprosesser krever høye lokale temperaturer for å gi metall muligheten til sammenføyning. Type varmekilde brukes ofte som betegnelse på prosesstypen som for eksempel gassveising eller lysbuesveising. En av hovedproblemene ved sveising er at metall øker sin tilbøyelighet til å reagere med atmosfæren når temperaturen øker.

Metoden for å beskytte det varme metallet fra å bli angrepet av atmosfæren er den nest viktigste funksjonen. Teknikkene strekker seg fra pulverdekke som former et beskyttende slagg til gassdekke ved bruk av en inert gass. I noen sammenhenger fjernes atmosfæren ved benyttelse av vakum.

Noen prosesser er blitt utviklet for helt spesielle applikasjoner, mens andre forblir fleksible og dekker en rekke forskjellige sveiseaktiviteter. Selv om sveising er brukt først og fremst til sammenføyning av like og ulike metalldeler er reparasjon og oppbygging av slitte komponenter kommet mer og mer.

Det er også en økende rekke av applikasjoner hvor nye deler får et pålegg med hard overflate som gir god motstand mot korrosjon, avsliping, anslag og slitasje. I disse applikasjoner benyttes sveiseprosessen til å legge et passende lag av materiale på et billigere eller vanskeligere grunnmateriale. Selv om de ble introdusert på slutten av det 19 århundre forblir lysbueprosessene de største og mest brukte grupper av sveiseteknikker.

Som navnet beskriver er varmekilden en elektrisk lysbue etablert mellom delene som skal sveises og en metallisk elektrode. Den elektriske energien, omsatt til varme, genererer en lysbuetemperatur på ca. 7,000°C. Dette forårsaker at metallene smelter og sammenføyes.
Utstyr kan variere i størrelse og kompleksitet, men den viktigste forskjellen mellom lysbueprosessene er den beskyttelsemetode som benyttes og type av tilsettmateriale som blir benyttet.

Lysbueprosessene inkluderer
- MMA
- MIG/MAG
- TIG
- UP